Gjedde (Northern pike) er en fiskeart i gjeddefamilien. Den er en grådig rovfisk som er bygd for lynraske angrep mot byttet. Den har langstrakt kropp, bred, flattrykt snute og drøye 700 sylskarpe tenner. Videre har den bare én ryggfinne som sitter langt bak, over gattfinnen. På grunn av sine utrolige eksplosive egenskaper og størrelse er gjedda en svært populær sportsfisk både på flue og spinnstang. Gjeldende Norgesrekord på gjedde tatt med sportsfiskeredskap veide 19,5kg!
VITENSKAPELIG(E) NAVN Esox lucius – Linnaeus, 1758 – Esocidae
Biologi
Gjedda er fiskespiser hele livet, og spiser gjerne fisk på halvparten av sin egen størrelse. Så lenge gjedda er ung utnytter den maten godt; cirka fire kilo byttefisk gir én kilos vektøkning. Gamle gjedder trenger to til tre ganger så mye. Den er ofte kannibal og spiser sine slektninger. Ved rik tilgang på føde vokser den hurtig og kan bli opp til 30 kilo, men vanligvis ikke mer enn 15-20kg.
Gjedda trives i vann og sakteflytende elver med en rik bestand av karpefisk eller sik som hovedkilde til føde. Fisken utnytter vegetasjon, bunnstrukturer og andre hjemmesteder hvor den kan ligge å lure frem til et bytte kommer innenfor rekkevidde. Den gyter om våren på grunt vann og oversvømte, vegetasjonsrike områder. En stor, gyteklar gjedde kan bære på flere hundre tusen rogn. Gjedda er generelt usosial, men siden den jakter på samme bytte som sine egne er det ofte at man finner flere gjedder i samme område. I Norge påtreffes den unntaksvis i brakkvann, mens i Østersjøen er den derimot svært vanlig.
Utbredelse
Gjedda er utbredt over nesten hele Europa og store strekninger i det nordlige Asia og Amerika. Gjedda er en regionalt fremmed ferskvannsfisk innen gjeddefamilien i flere fylker og har I Norge opprinnelig kun et sørlig og et nordlig utbredelsesområde. Det første omfatter vesentlig en del vassdrag som renner til Sverige, Glomma med mange av dens bielver og andre vassdrag i Østfold og Akershus.
Det andre omfatter Finnmarks indre og østlige deler samt noen få vassdrag i Troms. Men siden 1600-tallet er den innført eller trengt frem til atskillige steder både i de sørlige og vestlige kystdistrikter og i Trøndelag.
Forplantning
Gytingen foregår oftest mellom mars og mai ved en vanntemperatur på ca. 5-12 grader, gjerne på oversvømte og grassdekte områder. Etter isen går kan man se gjedda «leke» i de grunne vikene hvor de større hunnene blir forfulgt av 1 eller flere mindre hannfisker. Ofte trekker hannfisken først inn til gyteområdene for å vente på hunnen. Ei gjedde på 10 kg kan legge opp til ca. 250 000 egg som hefter seg til planter og vanndekte busker og trær. De klekker vanligvis etter 10-15 døgn, og yngelen lever av plommesekken mens den fremdeles sitter festet til substratet i ca. to uker. Eldre individer ernærer seg nært utelukkende av fisk, deriblant artsfeller, samt frosk, vannfugler, vannrotter, mus, orm osv. Gjeddeunger på under 10 cm spiser mest insektslarver, krepsdyr og ulike bløtdyr. Gjedda er samtidig blant ferskvannsfiskene med høyest dødelighet.
Innførsel og spredning
Gjedde er satt ut i flere fylker hvor den tidligere ikke fantes (Huitfeldt-Kaas 1918). Pr. definisjon regnes en art som regionalt fremmed bare dersom introduksjonen skjedde etter år 1800. På Østlandet ble det satt ut gjedde i en rekke innsjøer allerede på 1800-tallet. I Randsfjorden kom det inn gjedde i 1846, med videre spredning til Tyrifjorden seks år seinere. Også i løpet av 1900-tallet har det vært satt ut gjedde i en rekke vann på Østlandet (Hesthagen & Sandlund 2012, 2016a, b). I seinere år har det vært en til dels omfattende spredning av gjedde på Østlandet (Hesthagen & Sandlund 2016a, b). I Krøderen med Hallingdalselva, Hallingdalselva og Sperillen med Ådalselva, hvor det kom inn gjedde på midten av 1990-tallet. Det ble i 2015 rapportert om gjedde i Mylla, Nitelva/Glommavassdraget. Herfra er det bare ca. 1 km til Ølja i Nordmarksvassdraget.
I Telemark er alle gjeddebestander vurdert som innførte (jf. Huitfeldt-Kaas 1918). Her har den bl.a. spredt seg til nedre deler av Telemarkskanalen. I Aust-Agder skjedde den første introduksjon av gjedde allerede på 1700-tallet (Huitfeldt-Kaas 1918). På slutten av dette århundret ble det innført gjedde via sjøveien fra England (Kleiven 2007). I Aust-Agder finnes det nå gjedde i minst 60 lokaliteter, hvorav de fleste ble etablert på 1900-tallet (Kleiven & Hesthagen 2012). I Vest-Agder og Rogaland har gjedde blitt innført i løpet av de siste ti-årene. I Hordaland er gjedde også regionalt fremmed, men med forekomst i minst 70 innsjøer, datert tilbake til ca. 1850 (Huitfeldt-Kaas 1918, Hesthagen & Sandlund 2012). Også i Sogn og Fjordane og i Møre og Romsdal er det innført bestander av gjedde.
Gjedda kan også bringe med seg spesielt én uønsket parasitt, nemlig grovhaket gjeddemark (Triaenophorus crassus). Denne bendelmarken har både gjedde (sluttvert) og sik (2. mellomvert) i sin livssyklus, og sik blir infisert ved å spise hoppekreps (1. mellomvert) (Kristoffersen & Amundsen 1993). I sik finnes gjeddemark i muskulaturen, og kjøttet på infisert fisk blir svært uappetittlig og dermed ikke salgbart. Den økologiske effekten ved introduksjon av gjedde ansees som middels.
Effektiv rovfisk
Gjedda er en effektiv rovfisk (predator), særlig overfor fisk som lever i strandsona eller i stilleflytende partier i elver. Effekten av en introduksjon av gjedde vil variere med innsjøens karakter. Norske undersøkelser har vist at gjedde kan ha dramatiske effekter på andre fiskebestander i grunne og små innsjøer. (Hesthagen mfl. 2015). I store og dype innsjøer der strandsona er bratt og dekker et lite areal, blir gjedda ofte begrenset til grunne viker (Sandlund mfl. 1985, Museth mfl. 2007). Gjedda virker til å koeksistere mer harmonisk med andre arter desto større innsjøene og vassdragene er.
Gjedde som matfisk
Gjedda er en fantastisk god matfisk selv om den ikke lenger er vanlig å se på middagstallerken i norske hjem. Mest populært er det å lage de velkjente gjeddekakene, men man skal ikke undervurdere helstekte eller kaldrøkte fileter. Gjedda har en rad med såkalte «y-bein», men med litt øvelse er det fortsatt fint mulig å høste beinfrie fileter. Behandle fiskekjøttet som du ville gjort med enhver annen fisk du ønsker å tilberede, og du vil sitte igjen med en fantastisk god fiskemiddag. Noe man bør være obs på er store gjedders forhøyede konsentrasjon av kvikksølv. Dette skyldes overføring av kvikksølv fra byttefisk og bio-akkumulering – ved at de er kannibaler over tid. Derfor er stor, gammel gjedde fisk man helst ikke ønsker å spise! Ved høsting av matfisk anbefaler vi å ikke ta fisk over 80cm, som tilsvarer fisk på +- 4kg. For mange er gjedde fremdeles en god matfisk, og i Sverige fanges det årlig ca. 3000 tonn. Gjedda står høyt i kurs hos «søta bror» når det kommer til innlandsfisk, både som sportsfisk og som mat. Stor kontrast i kultur med oss i Norge hvor ørret er vår primærkilde for både sportsfiske og føde.
LITTERATUR
– https://snl.no/gjedde
– https://artsdatabanken.no/Fab2018/N/2793
– Forskning.no
– Wikipedia
